Hvor mange titler har du lest inn?
Gaute Boris Skjegstad: Rundt 170 titler siden jeg begynte med innlesing av bøker i 2020.
Silje Storstein: Oi, det har jeg faktisk ikke oversikt over, men lurer på om jeg nærmer meg 200, kanskje?
Bodil Vidnes-Kopperud: Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det nærmer seg 350 titler totalt? Jeg begynte så smått som lydbokinnleser i 1996, så det har i alle fall vært mange flotte leseopplevelser gjennom snart 30 år.
Hva slags bøker leser du inn?
GBS: Veldig mye forskjellig! Jeg har jobbet som dubber og stemmeskuespiller i en liten evighet, og begynte med barne- og ungdomsbøker. Nå leser jeg alt fra krim og romaner til sakprosa og læringsmateriell.
SS: Jeg har lest alt mulig, fra barne- og ungdomslitteratur til krim, norsk samtidslitteratur, oversatte underholdningsromaner og sakprosa. Som innleser får jeg lest masse litteratur jeg ikke nødvendigvis ville valgt selv, og jeg har blitt overraskende engasjert i bøker jeg i utgangspunktet var litt skeptisk til.
BVK: Jeg leser for det meste skjønnlitteratur, innen de fleste sjangre. Det hender jeg leser sakprosa også.
Hvordan forbereder du deg til å lese inn en bok?
GBS: Først leser jeg hele boken. Deretter går jeg gjennom teksten og markerer alle replikker i ulike farger – for eksempel gul for hovedpersonen, blå for biroller osv. Det gjør det lettere og mer effektivt i studio. Uttale og lignende tar jeg som regel underveis, med mindre det er noe veldig særegent.
SS: Jeg leser boka, får oversikt over handling og tematikk, og en følelse av tone og form. Dukker det opp ord og navn jeg er usikker på, avklarer jeg uttale med produsent/redaktør. Det er viktig for meg å rydde unna alt som kan skape usikkerhet på forhånd, det er avgjørende for å få en god flyt i lesinga.
BVK: Jeg leser alltid gjennom hele boka først. Da kan jeg bli kjent med historien og universet, og se utviklingen til de ulike personene i boka. Jeg noterer en del underveis, f.eks. viktig informasjon om romankarakterene, samt navn og ord jeg vil sjekke uttalen på. Hvis det er referanser til musikk, steder eller personer jeg ikke kjenner til, søker jeg gjerne opp for å lytte, eller se bilder.
Hva er mest utfordrende, og gøy, ved jobben?
GBS: Det mest utfordrende er å holde konsentrasjonen når jeg spiller inn selv. Det er lett å begynne å prokrastinere … Men når boka er godt skrevet og alt flyter, da er det bare gøy. Da blir jeg fort revet med, og plutselig har det gått flere timer!
SS: Utfordringer ligger som oftest i språket, spesielt når det kommer til oversatt litteratur hvor det kanskje har gått litt fort i svingene, og det kan være krevende å få en god flyt.
Ellers er det alltid mer forarbeid når handlingen er lagt til et annet land, og teksten er krydret med lokale navn, ord og utrykk. Jeg har kjempet meg gjennom skotsk-gælisk, russisk og pashto, for å nevne noe. I noen tilfeller, hvis det er norske bøker, kan forfatter være behjelpelig med uttale. Ellers er jeg flittig gjest på forvo.com, der finnes uttale på det meste.
Som sagt leser jeg ofte bøker jeg ikke ville lest på privaten, men det er ofte disse bøkene det er morsomst å lese inn. I barnebøker, eller mer lettbeinte underholdningsromaner, kan man tillate seg å breie seg mer som skuespiller, og det er gøy!
BVK: Et eksempel på noe som kan være litt utfordrende som innleser, er scener der flere personer snakker forbi hverandre, eller hvis det er mye som sies mellom linjene. Men noe av det som er mest gøy som innleser, er jo nettopp når man får bryne seg på en kompleks tekst, så det er også noe av det jeg liker best.
Er du forpliktet til å lese opp ord for ord, eller har du noe frihet til å improvisere eller endre på innholdet?
GBS: Jeg prøver å holde meg til det som står, så godt det lar seg gjøre. Men av og til sniker det seg inn en og annen trykkleif, og da retter jeg det. I noen eldre oversatte bøker har jeg også, etter avtale med produsenten, byttet ut enkelte uttrykk som ikke lenger føles tidsriktige eller naturlige å lese høyt.
SS: Nei, jeg formidler jo noen andres verk, så jeg holder meg alltid til teksten. Unntaket er hvis det er noe feil, en setning som ikke gir mening fordi et ord mangler f. eks., da må man hjelpe til litt.
BVK: Målet er alltid å formidle forfatterens tekst akkurat slik den er skrevet. Det finnes noen få unntak, men da spør jeg lydbokredaktøren eller produsenten. For eksempel hender det at vi innlesere kommer over korrekturfeil eller manusfeil som blir tydelige først når teksten leses høyt.
Hva er ditt mest minneverdige innleser-øyeblikk?
GBS: Det må være da jeg vant Storytels pris for «Beste innleste roman» med Sangen om Akilles av Madeline Miller. Det var helt uventet – og ekstra stas, siden det var i en kategori med så mange utrolig dyktige innlesere.
SS: Tidlig i min innleserkarriere leste jeg en del romantisk-erotiske bøker, der det var mange kreative beskrivelser. Jeg skal ikke gjengi noe her, men noen av de setningene har liksom brent seg fast i hukommelsen min.
BVK: I tillegg til mange gode litteraturopplevelser, har jeg fått noen minneverdige opplevelser under forberedelsene før jeg går i studio. En sommer skulle jeg for eksempel lese flere bøker fra Hellas. Jeg fikk uttalehjelp fra noen ansatte på et gresk spisested her hjemme; de leste greske navn og ord fra manuset høyt for meg. Jeg måtte så klart prøve ut menyen når jeg var innom, så i etterkant kjennes det nesten som jeg var i Hellas den sommeren.
Er det noe forfattere gjør, som er irriterende for deg som innleser?
GBS: Hehe, ofte når noe irriterer meg, er det bare fordi det er vanskelig. Og når jeg først knekker den koden, blir det faktisk veldig gøy. Men én ting som kan være krevende, er oversatte romaner med setninger som er oversatt litt for direkte, så de beholder engelsk setningsstruktur. Da kjennes det som det lugger gjennom hele teksten, og jeg må jobbe ekstra for å få det til å flyte naturlig.
SS: Når språket blir jålete komplisert, og man får følelse av at det ikke er karakteren, men forfatteren som vil vise seg litt, med vanskelige ord og smale referanser, ja det kan være litt irriterende.
BVK: Hehe, nei. Om jeg likevel skal nevne noe, så kan det i enkelte oversatte underholdningsbøker forekomme scener og dialoger som kjennes en smule melodramatiske når man leser dem høyt på norsk. Jeg blir ikke irritert, men kanskje litt varm i kinnene av og til! Men det kan jo være veldig morsomt å lese sånne partier også.
Saken er skrevet av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.