Den engelske magiske realisten Angela Carter var en forfatter i dialog med andre forfattere. Særlig de kvinnelige. Da jeg fikk lese utdrag av Helene Uris siste roman Kjerringer, følte jeg det litt som en litterær dialog med Carter. I en faktisk dialog som Carter hadde med en journalist, skal hun ha sagt om det å være feminist: Jeg vil ikke at min datter skal vokse opp til en kvinnerolle hvor hun kunne finne seg selv på grand central station, gråtende. hun skulle tenke "på grand central station rev jeg av han testiklene."
Man vet mye om hvordan de gamle romerne snakket med hverandre da de møttes til bad og politiske møter i antikk tid. Men hvordan de behandlet kvinner og barn, det vet man mindre om. Det private fikk være igjen der mellom husets fire vegger.
I Helene Uris siste bok Kjerringer møtes fire kvinner på språkkurs i latinsk. Mens de lærer seg det arkaiske språket, fornyer de sine egne liv, og gjennomgår prosesser av frigjøring. Boka Kjerringer har ikke engang kommet fra trykkeriet før Helene Uri sitter i intervjuer, reiser rundt på bokbad, kjerringsnakk og kjerringintervjuer. Jeg ringer henne et par timer etter at hun selv har fått det første eksemplaret i hendene. Det er den nykonfirmerte datteren hennes som kommer hjem med denne boken som handler om kvinnelig samhold, om kvinner som bor i generasjonsboliger sammen, og kvinner som møtes til hevnaksjoner.
– Hei Sveis!
– Hva?
– "Hei Sveis" er en referanse til boka di. Har du glemt teksten?
– Heh, nei, det er drosjesjåføren som sier Hei Sveis, jeg husker det nå. Men jeg er ofte elendig i forhold til å huske bøkene mine. Lesere kommer til meg og letter hjertene sine med sånn ”det og det minner meg om min egen far”, og jeg nikker høflig, later som om jeg vet akkurat hva hun snakker om.
– Men drosjesjåføren husker du! Han forekommer i begynnelsen av boka, og så mot slutten igjen.
– Jeg har alltid vært fascinert av bøker hvor handling blir flettet sammen.
– Begynner boka å skape seg selv også når du skaper sammenheng mellom elementer i boka?
– Ja, og jeg merker dette i møtet mitt med lesere. De ser ting som ikke var intensjonen min. Da jeg begynte å skrive bøker overrasket dette meg. I min naivitet trodde jeg at jeg som språkviter og – forsker hadde kontroll på hva jeg formidlet.
– Ja, jeg synes for eksempel at boka di er morsom. Men ettersom jeg forstår deg, så går du ikke ut for å være morsom?
– Nei, jeg prøver aldri å være morsom, og er en person som aldri forteller vitser. En gang ringte Hans Olav Brenner meg og inviterte meg til et temaprogram om humor i litteraturen. Jeg fortalte han at jeg ikke er morsom. Da påpekte han at det på pocketutgaven av De beste blant oss sto ”Ustyrtelig morsom” utenpå. Det var klipp fra en anmeldelse. leste jeg en gang om De beste blant oss.
– Synes du at Kjerringer har noe til felles med De beste blant oss?
– Disse to bøkene skiller seg nok litt fra andre bøker som jeg har skrevet med det at jeg vil noe med dem. Jeg har en slags politisk agenda for begge to. Med De beste (…) ønsket jeg å kaste lys over mindre hensiktsmessige sider ved akademia. Med Kjerringer ville jeg skrive om feminisme.
– Om feminisme. Men også feministisk? Inntil videre er Celeste en kvinnelig Don Juan, Janna er en teknofil kraftbunt, og Frøydis en storspiser og matelsker. De tar roller som på mange måter har vært forbeholdt mannen. Og det virker så naturlig, og på ingen måte påfallende eller villet. Men jeg forstår det som at kvinnene skal bli kjerringer før boka slutter?
– Det står så på baksideteksten som forlaget har skrevet. Og jo da, kvinnene i boka endrer seg. For meg er ”kjerring” noe positivt. Jeg tenker på kjerringer mot strømmen, det å ha sine meningers mot, på utholdenhet, stahet og energi.
– De endrer seg etter skuffelser i møte med menn. Blir også den transformasjonen en seier til menn?
– Jeg har gitt boka denne tittelen med en viss ambivalens. Det er en todelt tittel. ”Kjerringer” er hva mine damer risikerer å bli kalt. Men kjerringbegrepet har også positive kvaliteter. De må være modige. Men de er ikke offer, de tar for eksempel ikke mannerollen. De gjør dette på sin egen måte.
– Apropos kjerring-begrepet: Det må ha vært omtrent da du satt med korrekturen til den at debatten raste rundt ”kulturtantene” eller ”kulturkjerringene”, som er begrepet som blant andre NRK Kulturhuset brukte.
– Jeg ser mer og mer at ”kjerring”-begrepet er relevant for samtiden. Språk og kjønn har alltid vært interessant for meg som forsker på faget. Jeg leste ”Språk og makt” på åttitallet, og har ligget under for meg hele tiden. Jeg har vært opptatt av assymetriske uttrykksmåter, av det at man sier ”kvinnelig forfatter” når man snakker om kvinner som skriver, men bare ”forfatter” når det er snakk om menn. Det går nesten ikke en dag uten at det er et eller annet som man kan relatere til dette temaet. De som hevder at slike spørsmål er uinteressante og anakronistiske tar helt feil. Det er fortsatt kjønnskamp i 2011.