De siste par årene har Hallgeir Opedal reist fra England til Hamburg til Røyken og intervjuet Merethe Lindstrøm, Herbjørg Wassmo, Jon Fosse og andre norske forfattere om det å skrive. «Når på dagen skriver du?» «Hva setter skrivingen i gang?» «Hva er metoden?»…: Gjennom disse podcastene lærer vi at Wassmo begynner skrivedagen med en rotur, med aviser og frokost, og så å være helt alene på skrivestua si. At Beate Grimsrud gjør alt det praktiske i leiligheten på Sødermalm, og forbeholder kontorplassen i sitt skrivekollektiv til det kreative arbeidet. At også Linn Ullmann går fra én til en annen leilighet, men i Oslo. Hun har med seg en matpakke, og liker å vite når det er lunsj. Vi hører om alt som holder skrivingen i gang, fra hunden Teddy (Tom Egeland), avisen (Dag Solstad), å gå i kjelleren (Tomas Espedal) og et spesielt tårn i Tyskland (Lars Ove Seljestad).
Men noen ganger stopper skrivingen. Selv hos de flinkeste. Ofte hos de flinkeste. Og noen ganger låser det seg for forfattere som leser fantastiske bøker som virker å ha kommet så lett. Derfor har vi, gjennom noen artikler, fokus på skrivesperre. Levi Henriksen er en av disse. Henriksen er født i Kongsvinger i 1964, og spilte i band før han debuterte som forfatter i 2002. Det var en novellesamling (Feber, Gyldendal). To å senere fikk han Bokhandlerprisen for Snø vil falle over snø. Han har siden skrevet romaner, låttekster og bidrag til antologier. Siste nytt om kunstneren er det nye bandet – Levi Henriksen & Babylon Badlands, som er kalt opp etter hans andre roman. Om den siste platen, som heter "Det beste bandet i himmelen", skriver Dagsavisens Geir Rakvaag at "stort bedre blir ikke norsk rock våren 2016". (Hvorpå Henriksen kommenterer til Forfatterforeningen.no: Plata er en hyllest til alt annet enn skrivevegring, nemlig rockemusikk, og et forsøk på å vise hvor viktig musikk er i folks liv." Dette er grunnen til at vi snakker med Henriksen: Han har opplevd «skrivesperren». Ja, jeg skriver det i hermetegn. For er det virkelig en sperre, som kommer utenfra og står mellom forfatteren og produksjonen? Eller er det noe annet?
Hva er skrivesperren?
Skrivesperre er alle forfatteres – i hvert fall de mannlige – svar på impotens. Derav er det også noe de fleste av oss frykter dypt og inderlig. Skrivesperre arter seg ganske forskjellige tror jeg. Myten vil ha det til at Gøran Tunstrøm fikk skrivesperre midt i en setning, og at det tok ham et år å komme seg ut av skyttergraven. Selv har jeg aldri opplevd skrivesperre i all sin gru, men merker stadig at det blir vanskeligere å skrive. Blant annet fordi jeg stadig blir mer selvkritisk, samtidig som det også – naturlig nok etter over tjue bøker – blir stadig vanskeligere å finne plott og karakterer som overgår det man har gjort tidligere.
Hvor viktig er det siste?
Det er en forutsetning. Hvis jeg ikke skriver på det jeg mener er min beste bok så langt, kan jeg like gjerne la være. Det er vel også en form for skrivesperre. Ellers tror jeg faktisk jeg har med skrivevegring, og kan fortsatt slite med selvsikkerheten. Tenke at: Er det virkelig noen vil ha interesse av å lese dette. Jeg kan også oppleve innimellom å bruke to – tre dager for eksempel på å skrive tre setninger om noen som går ut av en bil og inn i et hus. Jeg har også en veldig hang up i at alt jeg skriver må være kronologisk, eller ikke nødvendigvis kronologisk, men jeg må skrive ferdig kapittel 13 så godt jeg klarer, før jeg kan begynne på kapittel 14, selv om jeg ikke får til kapittel 13, og vet alt som skal inn i kapittel 14. Det kan ligne litt på skrivesperre, tror jeg. Som sagt innledningsvis tror jeg faktisk skrivesperre har mye til felles med impotens, nemlig å miste evnen til noe av det som betyr mest i livet. Som sagt jeg har nok aldri opplevd fullstendig skrivesperre, men lider mer av det å ha lyst til å slutte og skrive, fordi jeg ikke føler at jeg får det til.
Hvis jeg ikke skriver på det jeg mener er min beste bok så langt, kan jeg like gjerne la være.
Hva gjør du når den følelsen kommer og utfordrer konsentrasjonen?
Når jeg sitter fast så leser jeg veldig ofte Hans Børli og Rolf Jacobsen, det er noe med hvordan de maler setningene sine som alltid klarer å få meg tilbake på rett spor igjen. For eksempel i "Plutselig i desember" så bruker Jacbosen ordet ødslig. Det er et slik ord som kan fascinere meg og som jeg kan ende med å bruke når jeg sitter fast, et slikt ord, kanskje et av bildene hans, og langsomt har jeg fått til en setning eller to den dagen også. Ofte er disse passasjene mer som støttehjul å regne, dvs jeg tar dem vekk når jeg klarer å sykle for egen maskin. Jeg tror veldig på det å la seg inspirere av andres storhet når man sliter selv, og grunnen til at jeg ofte velgere diktere i så måte er selvfølgelig at de koker språket mer inn, samtidig som det liksom er mye lettere å lese dikt enn å bla rundt i Klokkene ringer for deg. Først og fremst tror jeg det er viktig – når man fornemmer skrivesperre – at man ikke lar seg stresse. Etterhvert har jeg forstått at det bare er slik. En av mine aller beste noveller "Den siste bussen hjem" skrev jeg i en eneste lang økt, andre ganger kan jeg kanskje produsere to sider på en hel uke. Jeg forsøker å si til meg selv at jeg ikke skal pushe disse tingene, det tar i grunn bort noe av magien. Slik jeg ser det er det viktig ikke å overanalysere disse tingene. Det å skrive handler veldig mye om å være tålmodig og utålmodig på en og samme gang. Rett og slett litt om å blande en fiskers hell og dyktighet, med en god håndverkers rutine og presisjon.
Alain de Botton skal ha sagt at «Arbeidet kommer i gang når frykten for ikke å gjøre noe i det hele tatt overgår frykten for å gjøre det dårlig». Kjenner du deg igjen i det?
Det var faktisk ganske godt beskrevet, og stemmer uhyggelig bra i mitt tilfelle. Jeg har arvet det musikalske fra mammas familie, evnen til å være hardarbeidende fra pappas side, og det er klart når man livnærer seg som forfatter og musiker har man per definisjon ikke noen ordentlig jobb, man lever av dikt og forbannet løgn liksom. Jeg føler pappas blikk liksom brenne i nakken de timene, som altså blir til dager, og nå sist uker, mens jeg forsøker å tvinge meg selv til å skrive. Da har faktisk de Botton rett, frykten for ikke å gjøre noe i det hele tatt overskygger frykten for å skrive dårlig, samtidig er det jo frykten for å skrive dårlig som gjør at det stopper opp. Ikke at jeg ikke har ting å skrive om, eller at jeg brått har mistet evnen til å komponere historier.
I "Plutselig i desember" så bruker Jacbosen ordet ødslig. Det er et slik ord som kan fascinere meg og som jeg kan ende med å bruke når jeg sitter fast, et slikt ord, kanskje et av bildene hans, og langsomt har jeg fått til en setning eller to den dagen også.
Hva annet i livet likner skrivesperren på?
Å dø og ikke kom til himmelen, ikke til helvete heller for den saks skyld, et eneste stort ingenting. Eller, det er jo for såvidt ting som skjer etter livet. I mitt tilfelle handler det om at jeg sliter med å gjøre det i livet som definerer hvem jeg er, først og fremst rent profesjonelt, men også menneskelig. Jeg innbiller meg det må være som om kjærligheten mellom min kone og meg skulle ta slutt (lo and behold), og vi likevel skulle fortsette å leve sammen og stadig bli minnet på det som engang var, og aldri mer kan bli.
Hvordan håndterer du manglende skrivelyst?
Gjennom å forsøke å skrive, samtidig er jeg så heldig at jeg skriver sanger selv. Når det å skrive bøker føler som noe som jeg aldri kommer til å få til igjen, er det befriende å sette seg med gitaren i fang, la fingrene bare danse avsted og så synge sanger uten ord. Nynne fram noe som er et sted inne i meg. Det er meditasjon som jeg føler faktisk kan hjelpe i tunge skriveperioder. På en måte følelsen av å skape uten å tenke. Som oftest blir det ikke noe annet enn en melodisnutt jeg har glemt når kvelden kommer, men det er befriende, avslappende. Og når noen spør hva jeg har brukt dagen til, kan jeg si: fikk en ny ide til en sang. Får se om det er noe som det er verdt å ta vare på.
Er det viktig at det som du skriver blir publisert?
Et veldig vanskelig spørsmål, fordi ingen glede er større enn den jeg føler for meg selv når jeg skriver noe jeg er hundre prosent fornøyd med. Når ordene og setningene mine begeistrer meg selv, og hadde det vært mulig, ville jeg gjerne fått betalt, godt betalt, for bare å sitte å skrive dagen lang og så ikke måtte vist det til noen, og slippe å få setningene mine besudlet av andre. Samtidig ligger det jo i kortene at rockemusikeren i meg liker å vise seg fram. Alle mennesker har en ting de er flinkere enn de fleste andre i, samme hva det er, cupkakes, rosemaling, snekring, mekking, og det er klart vi liker jo å vise det fram til andre. Kanskje ikke først og fremst for å få ros eller høre så flink du er, men kanskje gjennom erkjennelsen av at det vi er bra på kan gi andre mennesker glede, en opplevelse, om det så ikke er lenger enn akkurat så lang tid det tar å spise den kaka.
Du snakker også om å stå opp grytidlig, altså. Hvor ofte blir det som du skriver i den tilstanden publisert?
Like ofte som det jeg skriver sent på natta. Det er ikke noen regel for slike ting. Graham Greene sa engang at som forfatter kan du ikke gå i begravelsen til din beste venn uten å tenke at dette er noe jeg kan bruke. Det å skrive er der hele tida. Dessverre er det ikke noe jeg kan slå av.
Hva gjør du neste gang du tror at en sperre bygger seg opp?
Jeg jobber meg ut av det, og forsøker å overbevise meg selv om man ikke kan miste evnen til å skrive. Det man kan miste er troen på seg sjøl.