Identitet er ikke mitt første eller utvalgte ord. Plutselig kommer det som et fremmedlegeme til meg. Først ugjennomtrengelig, deretter plagsomt og nærgående. Noe skjer med oss når vi tar et fremmedlegeme til oss og lar det gjøre sitt arbeid i bevisstheten, den som er åpen for det som ikke var der før, i hvert fall ikke artikulert.
Noe kan inntreffe og lage spørsmål der det ikke fantes spørsmål før. La oss tenke oss at det skjer plutselig og at det innfører et skille mellom før og etter. Det sammes linje blir brutt. Dette er usannsynlighetens, forbløffelsens, kjærlighetens og tapets domene. Det som kommer, det som rives bort, det som blir til noe annet. Det kan ikke finnes noen ferdig metode i dette landskapet, bare nysgjerrighetens der den spør og vandrer.
Det som plutselig hender, og som i prinsippet kan hende enhver, griper inn i selvets univers. Det som hadde vært det samme til da, blir rystet, omkalfatret eller brutt. Noe inntreffer som kan brenne hull i det forrige, eller forrykke det. Dette noe kan være et annet menneske. Det fins filosofer som ville kalt det den andres ansikt.
Den/det fremmedes plutselige ankomst og nærvær medfører en flerre. Jeg kaller det lykke. For det som ikke var, blir til. Det fremmede innebærer befrielsen fra det samme. Når det samme blander seg med det fremmede, blir det mer. Det kan bli mer av seg selv eller noe nytt. Noe blir gjort mulig. Jeg kaller det mulighetslykke.
Vi vaishnavaer er bare gress, sa en bengalsk vaishnava som er sanger. Så sang han at han er dette gresset, som han vil være. Etterpå føyde han til at han glemmer sitt eget navn når han synger. Identitet kan ha med ydmykhet å gjøre. Å glemme seg er å være seg.
Alle bærer i seg et punkt for overskridelse, i erotisk, kunstnerisk, religiøs eller annen form. Alle kan bli noe annet på sin egen måte. Det vi tror vi er, behøver å forstyrres fra en annen kant. Det må komme en annen eller noe annet til oss og vise oss at det andre, ikke-oss, virkelig fins. Da kan også vi bli større. I denne erfaringssonen blir den mindre som blir større.
Det egne kan være meg fremmed. Det fremmede kan bli mitt eget. Det dreier seg om et uoverskuelig stoffskifte, der bevissthet og ubevissthet må blande seg. Det er like viktig at jeg ikke vet hva jeg er som at jeg vet det. Den fremmedes plutselige ankomst og nærvær gjør at jeg ikke lenger er den samme. Etter dette kommer jeg fra enda et sted. Alle mine steder og opprinnelser går opp i hverandre. Jeg kommer, for eksempel, også fra deg. Ordet jeg sier da, er ikke identitet. Det er du, eller noe annet. Kanskje vet jeg ikke hva. Kanskje sier jeg ingenting. Kanskje minner det om vannet. Og om steinen. Kanskje både om stein og vann. Elsker jeg, kan jeg si at jeg er deg. Det betyr både at du er ordet, selve ordet, og at det er du som er. For å si det med poeten Paul Celan: "Ich bin du wenn ich bin."
En annen måte å si det på er kan hende at jeg ikke lenger vet. Jeg vet ikke lenger, og ennå ikke.