Ytringsfrihetspris i 25 år (1)

I foreningens handlingsplan for 2018-2019 står følgende å lese under avsnittet Ytringsfrihet og internasjonalt arbeid: ”Forfatterforeningen vil forsvare ytringsfrihetens vilkår. Vi vil i enda større grad…

Nedim Ardoğa [CC BY-SA 4.0 (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0)]

I foreningens handlingsplan for 2018-2019 står følgende å lese under avsnittet Ytringsfrihet og internasjonalt arbeid: ”Forfatterforeningen vil forsvare ytringsfrihetens vilkår. Vi vil i enda større grad enn i dag søke å synliggjøre prisen og det arbeidet ytringsprisvinnerne representerer. Vi vil derfor også følge opp tidligere vinnere av prisen.” Lederen i foreningens Internasjonale Utvalg, Øivind Hånes, har tatt dette på alvor, og har skrevet om alle prisvinnerene. De vil bli presentert fem om gangen i fem artikler. Her er den første, signert Øivind Hånes.

1994: Izzat al-Ghazzawi, Palestina 

Izzat al Ghazzawi (1951-2003) var den første vinneren av DnF Ytringsfrihetspris. Han var formann for Palestinsk forfatterforening og en tydelig talsmann for å bruke det frie ord til å komme i dialog og likeverdig samtale. Han var en modig forkjemper for kontakt og samtaler mellom palestinske og israelske forfattere. Dette var et til dels farlig standpunkt, også i Palestina, og selv om mange var uenige med ham ble han gjenvalgt som formann gang på gang. Han mottok også Sakharov-prisen fra EU-parlamentet  i 2001 og var av flere foreslått som leder av PEN International da han døde så altfor tidlig i 2003. Han var en mann som krysset grenser, men beholdt sin uavhengighet. Etter hans død organiserte en gruppe norske forfattere en innsamlingsaksjon for hans to mindreårige sønner som strakte seg over mange år, slik at enken kunne ha råd til å la sønnene skaffe seg høyere utdanning.  

https://no.wikipedia.org/wiki/Sakharovprisen

https://www.nrk.no/kultur/izzat-al-ghazzawi-er-dod-1.532732

 

1995: İsmail Beşikçi, Tyrkia 

(overlatt til Akin Birdal – Isan Haklari Dernegi/Human Rights Organization)  

Bak denne tildelingen skjuler det seg en spesiell historie. İsmail Beşikçi, født i İskilip i Tyrkia 7. januar 1939, er en tyrkisk sosiolog, filosof, forfatter og politisk aktivist. Hans doktoravhandling om den kurdiske nomadestammen Alikan er en viktig sosiologisk utredning, mens Den internasjonale kolonien Kurdistan er et bredt anerkjent verk som gir en klar forståelse av dagens Kurdistan, det området i Midt-Østen som er befolket av over 30 millioner kurdere, men som ikke har status som egen nasjon. İsmail Beşikçi med kallenavnet Den lyse læreren er den første tyrkiske akademikeren som viste mot til å sette kurderspørsmålet på landets dagsorden. Beşikçi ble på grunn av sine publikasjoner om kurdere og sin marxistiske metodebruk i forskningen fengslet åtte ganger og tilbrakte 17 år av sitt liv i fengsel. 32 av hans 36 publiserte bøker er forbudt i Tyrkia. 

Beşikçi ble tiltalt på ny i 2010 på grunn av en artikkel om Nasjonenes selvbestemmelsesrett og kurderne og ble dømt til 15 måneders fengsel i 2011. 

İsmail Beşikçi besøkte Norge i september 2015 og mottok et bevis på at han var tildelt DnFs ytringsfrihetspris, 20 år etter den opprinnelige tildelingen.  

I desember 2017 ble Beşikçi igjen varetektsfengslet, men ble løslatt etter kort tid.     

Årsaken til at Akin Birdal i sin tid mottok prispengene var at han deltok på Kapittel-dagene i Stavanger da prisen ble offentliggjort i 1996. Siden Beşikçi satt fengslet, var sjansene store for at prispengene ville bli konfiskert hvis DnF forsøkte å sende dem via offisielle kanaler. Løsningen ble at Akin tok dem med seg i kontanter da han reiste tilbake til Tyrkia, for der å overføre dem til Beşikçi. 

Men saken tok en uventet vending: İsmail Beşikçi nektet å ta imot prisen fordi han var skuffet over manglende støtte fra Europa. Han har siden innrømmet overfor DnFs Eugene Schoulgin at han den gang ikke hadde forstått hva dette dreide seg om og hva slags forening DnF var. Hadde han visst det, sier han nå at han ville ha reagert annerledes. Prispengene tilfalt derfor isteden Human Rights Organization.

https://en.wikipedia.org/wiki/Human_Rights_Association_(Turkey)

 

1996: Joar Tranøy, Norge 

Joar Tranøy (1954-) er en norsk forfatter og psykolog som i 1996 fikk
Ytringsfrihetsprisen for sitt engasjement for ytringsfrihet og psykiatriske
pasienters rettigheter. 

Tranøy møtte motstand fra psykiatriens øverste maktorganer samt
Helsedirektoratet. Han avdekket lobotomiens omfang i antall lobotomerte,
hvor mange som døde av inngrepet samt lengden på bruken av lobotomi i norsk
psykiatri fra 1941 til 1974. I 1990 publiserte han en doktoravhandling med
tittelen «Forfalskningen av lobotomiens historie på Gaustad sykehus». Den
ble utgitt av Institutt for kriminologi og strafferett.

Tranøys doktorgradsarbeide ble torpedert av Helsedirektøren ved at man
nektet ham innsynrett i de lobotomerte personenes pasientjournaler. Dette
skjedde etter at Tranøy gikk til media for å dokumentere antall lobotomerte
og hvor mange som døde av inngrepene. De offisielle tallene var langt lavere
enn de faktiske. 

Tranøy snakket den psykiatriske makteliten midt imot – det var risikabelt
den gangen. Takhøyden var atskillig lavere enn nå, og Tranøy påviste at
medikamentene disse pasientene ble foreskrevet hadde tunge bivirkninger.
Juklerød-saken (se lenke nedenunder) var et eksempel på hvordan det kunne gå
når man la seg ut med meritterte psykiatere. Juklerød sloss mot diagnosen
som var satt på ham, «Paranoia 297,0. Religiøs kverulant»,

og når en diagnose først ble satt var det omtrent umulig å få

den opphevet – psykiateren satt med definisjonsmakten og visste alltid best.
Det var denne bastionen av selvutnevnte bedrevitere Tranøy utfordret i
skrift og tale. Han brukte det frie ord, og for dette svært viktige arbeidet
fikk han DnFs Ytringsfrihetspris.

 

1997: Yaşar Kemal, Tyrkia og Wole Soyinka, Nigeria        

Dette er den eneste gangen prisen har blitt delt mellom to mottakere. Yaşar Kemal, født Kemal Sadık Gökçeli 6. oktober 1923 i landsbyen Hemite i Tyrkia, døde 28. februar 2015 i İstanbul. Yaşar Kemal var opprinnelig kurder og vokste opp under fattige kår på bygda. Han hadde en traumatisk oppvekst da han mistet et øye i forbindelse med saueslakt, og faren hans ble drept av sin fostersønn da Kemal var fem år. Etter mange strøjobber publiserte Kemal sin første bok, Ballader, i 1943. Gjennombruddet som prominent forfatter av det tyrkiske språket kom med utgivelsen av Magre Memed i 1955. Kemal utga utallige skjønnlitterære verk og sakprosaverk og mottok i sin levetid mange priser. Han ble nominert til Nobelprisen i litteratur i 1973. 

Yaşar Kemal ble truet, forfulgt og tiltalt av tyrkiske myndigheter på grunn av sin tilhørighet til politisk venstreside og til den kurdiske minoriteten. Etter militærkuppet på 1970-tallet bodde han en tid i Sverige. I 1995 ble Kemal tiltalt og dømt til 20 måneders betinget fengsel for å ha oppfordret til separatisme. Titusener deltok og deklamerte hans berømte ord i begravelsen da han døde i 2015: 

«De gode menneskene salet de vakre hestene og red sin vei.»

(fra Mordet på Smedenes torg)

 

Wole Soyinka, født 13. juli 1934 i Abeokuta i det vestlige Nigeria er en nigeriansk forfatter. Etter universitetsstudier i Ibadan, Nigeria, fikk han sin doktorgrad ved University of Leeds. I årene 1958-59 jobbet han som dramatiker ved Royal Court Theater i London. Under borgerkrigen i Nigeria ble han i 1967 arrestert og beskyldt for å ha støttet Biafra-opprørerne. Soyinka satt i fengsel som politisk fange til 1969. Han har alltid opptrådt sterkt kritisk til undertrykkende regimer både i sitt eget hjemland og ellers i verden. Han har kun tatt hensyn til «den undertrykkende kampstøvelen; fargen av foten som har den på seg er irrelevant». Wole Soyinka er først og fremst dramatiker og teaterinstruktør, men har også uttrykt seg i sjangre som noveller og dikt. Soyinka skriver på engelsk. Telefonsamtalen, Ake, en historie om en barndom og Tolkene er oversatt til norsk. Soyinka fikk Nobelprisen i litteratur i 1986.

I 2014 ble det offentliggjort at Wole Soyinka kjempet mot prostatakreft. Tre år seinere, i 2017, fikk Soyinka Den europeiske teaterprisen for å ha bidratt til forståelse og formidling av kunnskap mellom folkeslagene. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Wole_Soyinka

 

1998: Axel Jensen, Norge                         

Den norske forfatteren Axel Jensen (1932-2003) mottok prisen for sitt langvarige og sterke engasjement i saken rundt utgivelsen av Salman Rushdie og Sataniske vers, en bok som beskriver en indisk filmstjernes drømmer om profeten Muhammed. Irans religiøse leder Ayatollah Khomeini utstedte i 1989 en dødsdom – en fatwa – over Rushdie, da de mente boka var blasfemisk. Flere personer som var tilknyttet oversettelsen eller utgivelsen av denne boka ble i ettertid utsatt for attentater og rene henrettelser. Blant de hardt skadde var den norske forleggeren William Nygaard, som ble skutt utenfor sitt hjem i 1993. Ingen har blitt pågrepet for dette angrepet, men de fleste mener det er en åpenbar sammenheng med denne kontroversielle bokutgivelsen som Aschehoug forlag ga ut i 1989. Axel Jensen fikk også flere priser for sitt engasjement for ytringsfrihet, blant annet Ossietzkyprisen i 1994.

https://no.wikipedia.org/wiki/Axel_Jensen

https://no.wikipedia.org/wiki/Salman_Rushdie

https://no.wikipedia.org/wiki/William_Nygaard_d.y.