Ved årsmøtet ble det vedtatt med overveldende flertall at DnF skulle gå bort fra kriteriet om at du for å søke medlemsskap må ha utgitt to bøker, der én er av litterær kvalitet, til å ha utgitt én bok av litterær kvalitet. Hva betyr det i praksis?
Denne endringen har egentlig ikke så mye å si for komiteens arbeid. Det dreier seg jo fremdeles om at én enkelt bok skal ha litterær kvalitet. Forskjellen er i praksis bare at vurderingsgrunnlaget blir litt spinklere. Personlig synes jeg nok det ville ha vært en liten fordel med en opprettholdelse av toboks-regelen, fordi det da er lettere å tegne linjer i et forfatterskap, se på utviklingstrekk osv. ( én bok kan vel knapt sies å utgjøre et forfatterskap ), men nå er vi over på de fine marginene som ikke spiller så stor rolle.
Dere har nå hatt første møte i opptakskomiteen etter endringen. Hvordan skilte møtet seg fra tidligere møter dere har hatt?
Møtet forløp temmelig nøyaktig som tidligere møter – det vil si på en god og konstruktiv måte med mange interessante og givende litterære diskusjoner. Og så kan det jo være verdt å merke seg, i lys av vinterens heftige litteraturdebatt, at medlemssøknadene til en kvalitetsbasert forening som DnF renner inn som aldri før. Vi hadde hele 17 søknader på bordet, og det er ingen grunn til å tro at tilstrømmingen vil avta i tiden som kommer.
Hvorfor er det viktig med kravet om at den ene utgitte boka skal være av litterær kvalitet? Hvorfor er det ikke tilstrekkelig bare å ha utgitt en bok for å bli medlem i DnF?
Her har jo årsmøtet sagt sitt, og det er et klart uttrykk for at forfattere flest ønsker seg en forening basert på kvalitative kriterier, med dertil hørende fagfellevurdering. Å ha bli funnet god nok av sine egne, gir trygghet for at man faktisk kan noe som ikke alle kan. Et kvalitetskriterium er også viktig litteratur- og kulturpolitisk sett. I et egalitært samfunn som det norske, er det lett å forledes til å tro at alt som samles mellom to permer er kunst, men det er nok en illusjon som det ikke bør være DnFs oppgave å målbære.
Kan du ta leserne våre med på en vanlig vurderingsrunde, hvordan ser prosessen ut, hva gjør dere egentlig?
Strukturen i møtene er at ett av komitemedlemmene holder en innledning om den og den boken, og så lar vi stafettpinnen gå bordet rundt til vi har diskutert oss frem til en «kjennelse», for å si det med en kanskje litt avskrekkede juridisk terminologi. Nesten forbausende ofte ender vi opp med å være samstemte om hvor landet ligger, uten at det er noe mål i seg selv. Tvert imot legger vi vekt på stor takhøyde og vidtgående rom for uenighet. Ingenting er så forfriskende som friksjon!
Hva kan gjøre at en forfatters søknad om medlemskap blir avslått?
Svært ofte dreier det seg om innlysende svakheter. Klisjéfylt språkføring, grunn psykologi og manglende formsans for å ta bare noen vesentlige skavanker. De bøkene vi avviser, skriker gjennomgående etter langt hardere redaksjonell motstand, om de har fått redaksjonell motstand i det hele tatt.
Vil DnF som forening endres med det nye kriteriet, tror du?
Jeg håper og tror at DnF ikke vil forandres nevneverdig med det nye kriteriet for opptak. Det grunnleggende – at bøkene skal og må holde et visst nivå – består jo, og etter min mening er det denne bærebjelken hele DnFs eksistensberettigelse hviler på. Uten et kvalitetskriterium vil vi strengt tatt ikke være en forening, slik jeg ser det, men et overbefolket veikryss for skrivelystne av alle slag.
Du har jo selv gitt ut mange bøker. Forholder du deg til at boka skal være av «litterær kvalitet» når du skriver?
Med hånden på hjertet: et rungende ja! Det er jo nettopp det som gjør det både så vanskelig og så usigelig meningsfylt å skrive: at listen ligger såpass høyt. Uten list, ingen vits.