«Skuta flyter og har vind i seilene»

Bjørn Vatne håper at DnF parallelt med maktkamper og politikk kan være en forening som klarer å vise fram sitt helt unike, festlige, skapende fellesskap, og all den den gode litteraturen som kommer ut av det.

Gratulerer med innstilling som ny leder i Den norske Forfatterforening! Hvordan føles det?

Takk! Jeg er nok en utpreget praktiker, så jeg har gått rett i forberedelsesmodus og ikke tatt meg tid til å føle i særlig stor grad. Men når jeg kjenner etter, er det selvfølgelig en ære å bli spurt, og godt at noen har tillit til at jeg kan gjøre en god jobb.

Du har en bred bakgrunn fra kunst- og litteraturfeltet, hvilke tidligere erfaringer tror du vil være aller mest nyttig som leder i DnF?

Nettopp det at jeg klarer å samarbeide med mange ulike mennesker, med ulik inngang til kunstfeltet. Jeg har vært på arrangørsiden, vært utøver, sittet i styrer  og gjort tverrfaglige samarbeidsprosjekter og opplevd at kunstnere har svært mye til felles på tvers av disipliner. Det at kunstnere kan stå samlet som felt, og ikke bare på litteratursiden, vil være viktig i årene som kommer. Jeg er heller ikke redd for å være nokså tydelig på vegne av de jeg representerer.

Hva ser du som foreningens viktigste saker framover?

Av de helt konkrete sakene er åpenbart behandlingen av Kunstnarkår akutt viktig, herunder å beholde en solid, kvalitetsbasert fagfellevurdering i innstillingene til kunstnerstipend. I tillegg må vi klare å lande en ny normalkontrakt sammen med de andre skribentorganisasjonene. Dernest kommer utfordringen med å sikre kunstnere sosiale rettigheter som ligner på de andre arbeidstakere har. I det større bildet tror jeg alt dette henger sammen med en diskusjon vi som samfunn vil tjene på å ta: Skal kunsten bevege seg (tilbake til) noe instrumentelt og målstyrt, eller har vi fremdeles noe å tjene på at noen verdier skapes gjennom åpne, utforskende prosesser? Trenger vi folk med denne kompetansen? Jeg er en forkjemper for det siste.

Ny roman har du også på gang, kan du si litt mer om den?

Etter planen kommer Den åttende meteoritten ut til høsten, en roman jeg faktisk har jobbet med parallelt med alle mine tre siste bøker. Men nå, ja, hvem vet hvordan det er å lede en forening og skrive ved siden av? Jeg har trua, enn så lenge.

Når skjønte du at du måtte bli forfatter?

Her kommer en brannfakkel: Jeg tror ikke på at noen MÅ bli forfatter. At noen må uttrykke seg, og har lagt seg til en arbeidsprosess og et temperament som passer for å bli kunstner, ja vel. Men hjerner og kropper er stort sett elastiske. Jeg liker å tro at jeg kunne gjort ganske mye annet. Det var bare dette jeg foretrakk, og ivret mest for, og det er dette jeg tror jeg gjør best. 

Hvordan jobber du fram romanene dine, hvor starter du og når vet du at du sitter med en bok?

Jeg er tilhenger av en åpen metode der ideene ikke åpenbarer seg før ganske langt ut i arbeidet, og der uhell, innskytelser, verdensbegivenheter og kunstgrep blør inn i teksten hele veien. Så blir det jo en jobb med å samle alt dette til en fortelling, men den kna-jobben liker jeg godt. Jeg tror dette gir en rikere fortelling med flere lag, enn hvis jeg gikk raka vegen mot målet – noe jeg uansett ikke vet hvordan jeg gjør. De som klarer det, må være gode håndverkere eller bare veldig disiplinerte.

Hva gjorde at du gikk inn i styret for to år siden og hvordan har den tida vært?

Jeg så at den eneste grunnen til at jeg klarte meg som forfatter og tusenkunstner, var det rammeverket som DnF har forhandlet fram. Når jeg da fikk sjansen til å legge en hånd på rattet, og være med på å legge føringer for tida som kommer, samt innpass i noen veldig intense diskusjoner om kunsten og kunstneres kår, kunne jeg ikke si nei. Jeg har lært utrolig mye, innimellom blitt skuffet og provosert, men først og fremst overbevist om at et sterkt DnF er helt avgjørende for fremtida til norsk litteratur.

Hvordan ser norsk litteraturpolitikk ut, sett fra ditt ståsted?

Mitt ståsted er todelt. På den ene siden sitter jeg i styret i DnF og ser mange gode intensjoner, og hører om velvillige politikere og byråkrater som oppriktig vil kunsten og leserne vel. Men det er utvilsomt noe å hente på at beslutningstakerne får komme tettere på en forfatterhverdag og forstå hvordan lappeteppeøkonomien fungerer. Jeg ser også noen konfliktlinjer jeg ikke fullt ut forstår enda, men som jeg gleder meg til å komme til bunns i. Det andre ståstedet er som en jevn skrivende, hjemme i Ålesund, der litteraturpolitikk og forlagsmakt er ikke-eksisterende. Forfattere flest skal helst få være mest mulig i dette andre ståstedet, og vite at vi er på jobb for dem. 

Hvor er foreningen om et år, med deg som kaptein på skuta?

Et års seilas er ikke mye. Men skuta flyter og har vind i seilene. Jeg håper også at det foregår en stor fest for lesere og forfattere i ballsalen. Jeg håper nemlig at vi parallelt med maktkamper og politikk kan være en forening som klarer å vise fram det helt unike, festlige, skapende fellesskapet vi har, og all den den gode litteraturen som kommer ut av det. Tiden vi lever i skriker etter god litteratur, og vi skal levere den.